Julekveld på Hardangervidda
19.oktober 1942 ble fire unge Rjukangutter (Jens Anton Poulsson, Arne Kjelstrup, Knut Haugland og Claus Helberg), sluppet ned i fallskjerm nær Songadalen, vest for Rjukan. De skulle forberede sabotasjeaksjonen, og sende radiomeldinger til England. Gruppen ble kalt ”Grouse”. Etter en mislykket britisk operasjon (”Freshman”) 19. november 1942, måtte gruppen skifte navn til ”Swallow”. Gruppen måtte trekke seg langt inn på den øde Hardangervidda for vinteren for å vente på ny beskjed fra England. Mat var det som opptok guttene mest. Den medbrakte provianten fra England bortsett fra kaffe og litt annet, ble spist opp. De siste fjorten dagene før jul var guttene begynt å spise reinmose for å drøye på det lille de hadde, de var underernærte og slappe. Å gå 3 - 4 km på ski for å lete etter mat, var en påkjenning. Å gå en mil eller to var et spørsmål om viljestyrke. Hver dag var de på jakt uten resultat.
På lille julaften 1942 kommer godværet for første gang på flere uker, guttene er sultne og slappe. Litt gryn og rakefisk er alt de har av mat og dagen etter er det julaften. Det ser ut til å bli en trist jul. Jens Anton drar ut på ski for å jakte på dyr. Plutselig fryser han til og tar kikkerten opp for øynene, en diger dyreflokk er i sikte. Han drar i vei, glemt er slapphet når jaktfeberen griper inn. Bak en stor stein legger han seg ned og venter på at flokken skal roe seg. Tiden går, det er kaldt og han fryser. Så klarer han ikke å vente lenger, han smyger seg innpå. Et par dyr oppdager han, og dermed er hele flokken på beina og blir borte bak en haug. Jens Anton spenner på seg skiene og drar etter. Han finner flokken igjen og smyger seg innpå. Avstanden er 200 meter og han fyrer av på det nærmeste dyret. Ingen ting hender. Han skyter igjen, uten resultat. Dyreflokken, på ca. 30 dyr drar av gårde og borte er de. Jens Anton er fra seg av fortvilelse over sin elendige skyting. Men da han kommer frem til der dyrene var, ser han blodspor i snøen. Han følger sporene og 100 meter lenger unna ligger et dyr. Det forsøker å reise seg. Jens Anton tør ikke ta risken og skyter igjen. Bommer selvsagt, men det neste skuddet sitter. Dyret er en pen simle. Han gliser og ler og tenker at jaggu ble det kjøtt til jul allikevel. Jens Anton drikker blod rett fra bukhulen før han flår opp simla og lager en diger bør. Resten av kjøttet legger han i en haug som kan hentes senere. Sekken er tung, og Jens Anton er sliten men lykkelig.
Om kvelden er han tilbake på hytta til de andre. Jens Anton later som ingenting. Guttene spør ikke for de er vandt til at han kommer tomhendt tilbake. Arne er borte og letter på sekken, han kjenner at den er tung, og smiler. De smiler alle, livet er ikke så verst allikevel, for nå var julekvelden reddet. Nå kunne de spise reinsdyr i alle mulige former, suppe, blod, kokt kjøtt, stekt kjøtt, lever og tunge. Nå hadde de fått julepresang, det som de trengte mest: mat!
Hentet fra Jens Anton Poulsson (1989). Aksjon Vemork. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.