Sagnet om Mari
"Olav, sønnen til en av dalens rike kakser, og en fattig husmannsjente, Mari, hadde fåttt et godt øye til hverandre. Men for guttens foreldre var dette en forargelse og en forgåenhet som ikke kunne tolereres. En slik fattigjente av husmannsblod ville de ikke for noen pris se innlemmet i sin familie og satt seg derfor med nebb og klør mot forholdet.
Som seterjente tilbrakte imidlertid Mari somrene langt inne på fjellvidden. Og storbondefolket gledet seg så lenge setertiden varte. Nå var nemlig muligheten til stevnemøte og frieri så vanskeliggjort, mente de, at de kunne være noenlunde sikre for sønnen sin.
Men ekte kjærlighet er sterk og oppfinnsom og bryter de mest jernharde lenker og forhindringer. Om kvelden, når solen var gått ned bak de snehvite glitrende fjellene, i de stille nattetimer la Mari i vei. Som en fugl over vidden, over bekker og urer og ned gjennom bergkløften dit hvor elven Måna bruser som aller verst og velter seg gulhvit ned i Rjukanfossens kokende bergkjede.
Under et gammelt værbitt furutre stanset hun og satte seg til å vente. Inntil en sort skygge fløy over fjellveggen. Det var hennes Olav, som med dristige og sikre skritt steg oppover fra dypet. Her var deres avtalte stevneplass og her satt de så mang en sommer- og høstnatt trygge for overrumpling. Her var en sikker fredet plett, forfulgt kjærlighet hadde oppdaget den. De gamle nede i dalen kunne gjerne sette så mange vakter de bare ønsket, ingen ville drømme om at noen våget dra til fossejuvet, og slett ikke når mørke og tåke lå over egnen.
Før dagen og morgensolen kom var Mari igjen oppe på høysletten hos sine kreaturer og Olav atter nede i dalen hos sine foreldre. Slik hadde det gått i tre sommere.
En gang var himmelen mørkere og mer stormfull enn vanlig, tordenen rullet omkring Gaustafjellet, det lød som det steg tusener av ville bergtroll ut fra kløftene, som om det løsnet store bergstykker fra fjellsidene. Mektige virvelstøt brøt ned fra skymassene som for å ødelegge alt levende. Men seterjenta var kommet som avtalt og satt nå som så ofte tidligere under furutreet, der sønderbrutte grener og kvister ble kastet ned i hennes fang. Hun ba til Gud, ba for han hun ventet nedenfra, og hun ba for sitt eget liv og for dem der oppe på fjellvidda. Mellom de verste stormbygene suste vinden med en underlig lyd gjennom kronen på det gamle treet, som om den ville klage seg for hende. Tykkere og tykkere kom tåken og spøkelsesaktige skikkelser syntes å gli forbi. Atter hvinte og pep det, så en dødsens redsel la seg knugende over henne. Hun sukket og ba, lyttet og ventet i største sjeleangst. Slikt hadde hun aldri vært ute i før.
Som stukket av nåler sprang hun opp. Det skingret noe dødningeaktig gjennom stormen og regnet som fosset ned som himmelen var åpen. Noen ropte hennes navn. Hun svarte. Det ropte igjen og igjen. Hun kjente stemmen, den var Olavs, I stormpausene hørte hun ham komme klatrende oppover, nærmere og nærmere. Hun orket ikke lenger å stå stille, hun måtte ile ham i møte.
Men i det samme kom et brakende vindkast gjennom kløften, så de gamle fjellveggene syntes å skjelve. I det samme ramlet noen store steinblokker nedover. Skjelvende holdt hun seg fast i en busk. Olav! ropte hun. Men intet svar. Hun ropte igjen og igjen, men forgjeves, ingen svarte. Hun verken så eller hørte mer til ham den natten.
Da morgensolen kom med lysning og uværet hadde lagt seg, satt Mari fremdeles under furuen. Men dypt der nede hvor strømmen bryter gjennom den innerste fjellpost fikk hun øye på et sønderslått legeme av en ungdom. Det blå vannet strøk rastløst forbi og vasket ustanselig hans blodige hår. Det var hennes elskede Olav, som døden hadde innhentet.
Den store sorg la seg nå over Mari. Med tunge skritt steg hun omsider oppover og gled sakte tilbake over vidda for trofast videre å fortsette sin gjerning der oppe i det ensomme seterliv.
Men mang en natt både dette år og senere gikk likefullt Mari til furuen, gikk frem og tilbake på stien og lyttet etter ham som aldri mer kom henne i møte - inntil atter en fæl uværsnatt raste over fjellene. Da kom ikke Mari tilbake. Men man fant hennes sønderslåtte legeme like på samme sted, hvor Olav hadde drevet i land.
Og barmhjertige hender redet henne et leie ved Olavs side i kirkens fredede jord."
Hentet fra www.visitrjukan.com